oddblogg

Jeg har fått se filmen av en internasjonalt anerkjent profesjonell TV-producer som rapporterer fra sin rundreise til 80 frimurerloger verden over. Den sydligste lengst ned i Syd-Amerika  til verdens nordligste loge, Ultima Thule i Hammerfest.  Fra Østen og fra Vesten beretter han om en verdensomspennende åndelig aktivitet der toleranse og gjensidighet er en rød tråd.        

«Terra Masonica» er en fascinerende og opplysende fortelling om mennesker som engasjerer seg for hverandre, og som har et unisont ønske om å gjøre godt. De har alle sin Gud som de tror på, i ulike former og med ulik styrke, med påfallende respekt for annerledes troende. Alle har den samme gyldne regel, som i Norge lyder slik: «Gjør ikke mot din neste annet enn du vil at han skal gjøre mot deg».                    

De nordiske lands frimureri har, som alle de øvrige land sitt utspring innstiftet i gammel tid til Guds, den aller høyestes ære, men er litt spesiell ved å ha kristen etikk og moral som grunnlag. De andre har sine, minst like strenge etiske og moralske lover i pakt med sine lands kultur.

Det var befriende å møte en media-personlighet som makter å melde tilbake til sitt publikum et uhildet, grundig basert syn på en verdensomspennende medmenneskelig aktivitet, uten å skule til noen politiske, taktiske eller spekulative sider i sin beretning.          

Jeg følte stolthet over å få være med i global broderkjede med slike kvaliteter. Det er grunn til uttrykke respekt for de mange brødre verden over som trosser tvang, trusler og autoritetstro for å styrke individets frihet, gjennom gode gjerninger.

Ryduard Kipling, som var aktiv, både engelsk og indisk broder fikk vi høre noen linjer fra. Hans dikt «The Mother Lodge», er fra slagmarken der han sier at de som kriger mot hverandre kan være sikher, muslimer, kristne og hinduer. Der ute adlyder de ordre på sitt språk, men her inn (i logen) adlyder de bare det ene: Brødre! «Vi møttes som medmennesker og skiltes i rettferdighet. Det var som om jeg gjorde tjeneste i min moderloge» skriver han grovt oversatt. Det er toleranse slik de lærer den i sine loger.

Filmen jeg så skal bli  TV-serie, men det er ikke klart hvor og når den blir vist.  Den vil bli et viktig verktøy i folkeopplysningens tjeneste. Dette handler om å stå sammen i en tid preget av oppløsning, uansett levestandard.  Mange plages også av usikkerhet på grunn av de mange religiøse retninger som, kanskje tilsyelatende trekker hver sin vei. Vårt beste forsvar mot slikt er å trygge vårt ståsted.  Det er lettere å finne veien når vi vet hvor vi skal. Derfor er det viktig å gjøre seg opp sin personlige mening om hvor det er. Mange av oss har valgt kristen etikk og moral, fordi den så klart uttrykker målet: Å GJØRE GODT!

Gode tanker 

Odd

Følg meg gjerne på facebook: https://www.facebook.com/grannolman/?fref=ts

og/eler bli min venn samme sted: https://www.facebook.com/odd.grann.5?fref=ts
 

Siden 1749 har frimureriet eksistert i Norge. Titusener av nordmenn har hele tiden hatt nytte

og glede av den åndelige utvikling de tilbys der. Slik vil det fortsette å være.

I de 60 år jeg har vært med har forstavelsen «fri» vært mye av min drivkraft. Jeg lærte tidlig at

tenkere og kunstnere som Goethe, Montesquieu, Voltaire og Mozart var frimurere med

individets frihet som sitt fundament. Det var vanlige folks frihet som var poenget den gang

og det er det fortsatt. Motstandere den gang og senest i vår tid, særlig nazistene 1940-45,

forsøkte å stigmatisere frimureriet, blant annet ved å hevde at dette bare var noe for rikfolk.

Hvis det var riktig for 250 år siden, var grunnen at folk flest hadde liten anledning til å drive

med åndelige sysler. Listen over norske frimurere i dag, som er offentlig, viser at her er det med folk fra alle samfunnslag.

Fellesnevneren er interesse for sin egen åndelige utvikling. Materiell rikdom tillegges ingen betydning.

Frimureriet ble til i Europa omtrent samtidig som våre demokratier ble til, og det var mange

av de samme menn som arbeidet i og med begge deler.

De intellektuelle i Sentral-Europa brukte logene som sitt «tankens laboratorium», der de tok

sine «rolige og reflekterende stunder», for å arbeide uforstyrret fra utenforstående personer og tanker. 

Jeg har hatt gleden av å ha levd et travelt liv, så langt. Frimureriet har hele tiden vært stedet

der jeg, i et meget hyggelig fellesskap, har hatt anledning til å være helt alene med mine tanker,

inspirert og assistert av flere hundre års kunnskap om hva å leve i frihet betyr. En arv fra våre forgjengere

som jeg står fritt til å bruke akkurat slik det passer mitt talent, evne og interesse.

Jeg var 24 år da jeg ble medlem. Frimureriet ga meg trygghet ved å la meg lære meg selv og

kjenne og ved å utfordre meg til å søke videre om det i mine egne tanker, med basis i min

enkle barnetro. I moden alder og i yrkessammenheng fikk jeg særlig nytte av de etiske veimerker frimureriet

setter opp for hver den som er søkende. Nytteverdien var særlig stor de gangene det kunne

røyne på, hva enten det gjaldt andre eller meg selv.

I eldre år har dette arbeidet gjort meg stadig tryggere på mitt ståsted. Jeg har lært at det er

lettere å finne veien når jeg vet hvor jeg skal gå.

Jeg er av dem som erfarer at hver ny dag er bevis på at det ikke går noen veier tilbake, bare

fremover. Derfor er det viktig å forberede morgendagen, slik at mulighetene som kommer kan

gripes. Blant annet til å være medmenneske; litt bedre i morgen, enn jeg har klart i dag.

Dette er ikke noe spesielt frimurerisk. Det er allmennmenneskelig, som også frimureriet er.

Det vil si å leve etter «den gyldne regel», som er den samme i alle store religioner. Den lyder

slik i frimurernes lover «Gjør ikke mot andre annet enn det du vil at andre skal gjøre mot deg»

Det er en livslang oppgave, basert på selverkjennelse og egenutvikling, som er akkurat så

mystisk som livet selv er, men heller ikke mer.

Gode tanker

Odd

Følg mer gjerne på: https://www.facebook.com/grannolman/?fref=ts

og/eller bli min venn: https://www.facebook.com/odd.grann.5?fref=ts

ER OSLO EN ALDERSVENNLIG BY? 

Oslo er med i et nettverk av aldersvennlige byer som verdens helseorganisasjon har etablert.

Kanskje ikke fordi vi er spesielt aldersvennlige, men vi fordi det er en målsetting at vi skal bli det.

Hva syns du, uansett hvilken alder du er i? 

Hva ser du som gode tiltak for byens befolkning over 60 år?

Hva ser du av mindre aldersvennlige trekk ved byen?

Du blir herved invitert til å fortelle det ser av dette.

Det er kjøpt inn noen i-pader for at det som er godt eller mindre godt der du ferdes blir filmet. Vi mangler noen "vitner" som kan forevige dette, derfor denne invitasjon. Det inviteres noen få eldre til et møte i Oslo Rådhus torsdag 6. april kl. 12.30 - 14.30 der det vil bli gitt opplæring i filming med i-pad. 

Vi ønsker at noen av byens innbyggere skal lage et korrekt samtidsbilde av byen, ved å synliggjøre muligheter og utfordringer vi har i dagens Oslo og hva som kan, eller bør forandres for å få en aldersvennlig by. Både det som er mindre bra og det positive.

Hvis du vil være med og samtidig få nyttige tips om filming med i-pad er dette en ganske unik mulighet.

Jeg velger å sende dette ut som en blogg for å fortelle dere alle om dette tiltak til byens beste og samtidig håpe at 3-4 av dere lar dere friste av å bli med på møtet i Rådhuset 6. april.

Jeg har tenkt å være med på dette, både fordi jeg kan lære noe nytt og fordi jeg er så glad for å bo i Oslo at jeg gjerne vil gjøre det jeg kan for at den blir enda mer aldersvennlig.

Det er fint hvis du som vil være med sender meg en egen e-post om det. (oddgrann@gmail.com), kommenter gjerne også både her og på facebook!

I en senere blogg vil jeg fortelle om hvordan resultatet også kan brukes for å få til forandringer.

Vi vil spesielt rette fokus mot Utendørsområder og fysisk aktivitet, transport, bolig, samfunnsliv, arbeid, frivillighet, kommunikasjon, helse og omsorg.

Jeg venter spent på å lære om en blogg kan brukes til slikt også .

Gode tanker 

Odd

Følg meg gjerne på facebook: https://www.facebook.com/grannolman/

og/eller bli min venn : https://www.facebook.com/odd.grann.5?fref=ts

I «Generasjonspanelet» på NRK P1+, som jeg deltar i hver fredag fra kl. 10.05 diskuterte vi sist fredag aldring. Spørsmålet var om vi kan og ønsker å stoppe aldringen?

Direktør i Legemiddelverket Steinar Madsen, hjertespesialist, med doktorgrad om hjernen, er en meget informativ og hyggelig deltager. Heldigvis får vi mange positive tilbakemeldinger om dette programmet. En av dem sa dette om det sisteprogrammet, «Jeg har nettopp hørt på Generasjonspanelet, som er en herlig blanding av humor og alvor, med litt av et tema»

Det er slik hver gang og vi som er i studio lærer mye og har det riktig hyggelig.  Jeg er enda mer overbevist enn jeg var før programmet om at "anti-aging" kremer og piller ikke hjelper det døyt.  Det hele har med våre celler å gjøre. Det er mange vitenskapelige prosesser i gang over hele verden. Det de kommer frem til finner du ikke i noen helsekostbutikker eller liknende.  Man skal ikke tukle med naturen, heller ikke den menneskelige, men vi kan gjøre mye for å forebygge forfall og vi kan til en viss grad utsette aldringen. 

Jeg avsluttet programmet sist fredag med å understreke at mennesket er noe ganske unikt, blant alle skaperverk. Det er vi selv som kan ivareta det best, i de fleste tilfeller.

Jeg sa også at vi mennesker bare blir mer og mer verdifulle etter hvert som årene kommer og råvareprisene stiger, Grunnen er at: vi får gull i tennene ? sølv i håret ? sten i nyrene ? krystaller i ørene ? bly i baken ? titan i knær og hofter ? kalk i årene ? sukker i blodet ? stål i ben og armer -  litiumbatterier i hjernen ? og en ustoppelig strøm av naturgass.

Så hold ut !     

Gode tanker 

Odd

Men det jeg hørte på Skavlan sist fredag tror jeg på, det handlet om tro.

Det var sosialmedisineren Per Fugelli som ble intervjuet som døende menneske og fordi han

skriver på boken «Per dør». Han romantiserer ikke, han syns det er vanskelig.

Skavlan spør: «Finnes det gleder også ?» Ja, svarer Per Fugelli « du kan finne noen diamanter

også. Den lille flokken din blir tettere, kjærligheten om du vil. Du blir sterkere når du ikke

behøver å beskytte deg så veldig. Det høres kanskje merkelig, men du blir tryggere på mange

ting når du vet du skal dø ? du får et ærligere forhold til deg selv, det blir mer nakent, du

kommer nærmere deg selv - ditt eget grunnstoff. ?.du lever mer intenst med naturen ? du er

nærmere skaperverket, som du kommer fra og skal tilbake til. Det er spennende for en

hedning, hadde jeg nær sagt, og en kjedelig sosialdemokrat gjennom alle år, å komme litt

nærmere det hellige, og å bli ferdig med det dumme svaret på hva kommer etterpå ? ?det

kommer ingenting ? du blir bare støv. Nei, det er enfoldig ?.. jeg har ikke funnet Gud, men

undring?. Det skal bli spennende å se og det er bare en måte å finne svaret på??»

Dette er det jeg vil kalle voksenopplæring. Det vil bli til nytte for mange, tror jeg, å få litt

avklaring på at det er et evig spørsmål: «Hvorfra kommer jeg, hvem er jeg og hvor går jeg

etter dette liv ?». Per Fugellis har avklart det for sitt eget vedkommende ? han er en del av

skaperverket ? han er skapt ? og han er kommet nærmere avslutningen ? han vil, lik alt som er

skapt til liv, dø en dag. Det er det eneste sikre vi vet og det er godt å høre han si at det skal bli

spennende å se hva som kommer etter det. For meg er det en avklaring, for meg er det å tro.

Suzanne Brøgger skrev en gang «Våre leveregler er frynsete og uthulte, vår tro er borte, og vi

har ikke fått viten nok til å erstatte troen. Det blir et uutholdelig tomrom som får mange til å

søke tilbake til troen i forskjellige forkledninger «

Kanskje hun var inspirert av den tyske filosof som for snart 200 år siden skrev: « Tro og viten

forholder seg til hverandre som skålene på en vekt. I samme grad som den ene heves, synker

den andre».

Jeg har valgt å se dette som at livet er et spørsmål om balanse ? som vekt heter på mange

språk. Blir det for mye tro må jeg fylle på med mer viten ? og vice versa. For mye viten har

ikke vært noen fare hos meg, men jeg har allikevel fylt med tilsvarende, litt tro, for å ha et liv

i balanse.

Jeg syns Per Fugelli sa meg mye om akkurat det, etter et liv der han har fylt på med mye

viten, er han i ferd med å finne balansen. Det ble det jeg sitter igjen med etter programmet,

der jeg syns han fulgte opp oppfordringen som står i den store bok «Strid troens gode strid»

Gode tanker 

Odd

Følg meg gjerne på Facebook: https://www.facebook.com/grannolman/

og/eller bli min venn: https://www.facebook.com/odd.grann.5?fref=ts

Slik tror jeg miljøbyråd Lan tenker nå om dagen

Det er mange glatte, ustrødde stier og veier der eldre, barnevogntrillere og bevegelses-
hemmede ferdes i Oslo, også når det kommer bare litt snø ? eller underkjølt regn.

Men sykkelveiene er både brøytet, feid og strødd, til enhver tid. Det må jo være i orden der de

mange syklister ferdes. Nå har jo de rikeste av dem også fått kommunal støtte til å kjøpe seg

el-sykkel, som er et prioritert miljøtiltak i Oslo for tiden.

Det er litt underlig å være vokst opp i en by som ble mer og mer mangfoldig, men som nå er i

ferd med å bli enfoldig. I hvert fall for de 70 000 av innbyggerne som er over 67 år, som

vokser til 100 000 de neste 20 årene, hvis da fortsatt blir mulig for elde å bevege seg utendørs

annet enn på sykkel.

Noen fulgte lydig politikernes miljøråd og kjøpte seg dieseldrevet bil. Så kom byråd Lan på

banen og gjør det umulig å bruke dem i byen.

Fulgte man så rådet å bytte dieselbilen med en el-bil, så er den samme byråd i ferd med å

gjøre det umulig å få parkert i byen. Der fjernes alle parkeringsplasser, også de for el-biler, for

syklistene må jo frem. Og Ruterbillettene blir dyrere, og plassen ombord trangere.

Forleden var vi i Konserthuset på en festlig konsert, men veien dit var lang og bratt for en som

har litt svakt hjerte og vondt for å gå i trapper. Før kunne man komme med bil til fronten av

Konserthuset, men den gaten er nå stengt for biler, men sykler kommer frem.

Jeg er selvsagt ikke imot miljøtiltak eller at vi alle må «betale» for et bedre miljø. Men

hvorfor skal eldre få det så mye vanskeligere å komme seg frem egenhånd og rammes først og

hardest av de mange «enfoldige» tiltak. Er det fordi eldre ikke protesterer eller mangler

talspersoner ?

Fagfolk og mange eldre vet at dieselforbud ikke hjelper på ozonlaget vinterstid, det er

svevestøvet som er synderen. Hvorfor har ikke Lan spurt noen kyndige på forhånd ?

Oslo er nylig blitt medlem av det internasjonale nettverk av aldersvennlige byer som Verdens

Helseorganisasjon har etablert. Jeg kan anbefale Miljøbyråden å gjøre seg kjent med hva

aldersvennlighet er, ikke minst i politikken.

Hun kunne kanskje begynne med å fordele «milde gaver» rettferdig, burde kanskje alle eldre,

som ikke kan sykle, få økonomisk støtte til å bruke grønne drosjer til sentrum ?

Donald Trump er mindretallspresidenten som kun fikk 25 % av alle stemmeberettigede amerikaneres stemmer. Han fikk også 2 ½ million færre stemmer enn Hillary Clinton. Ganske spesielt at han da kan si at han er valgt av folket!

Under hele valgkampen brukte han løgn og trusler mot sine motstandere. Som President bruker han fortsatt løgn som våpen, og hevder freidig at han har fått fullmakt fra folket. Det er urovekkende at han slapp og slipper unna med dette, han kaller det sågar suksess.

Enda mer bekymringsfullt er det hvis det å lyve lønner seg, også i norsk politikk. Vi har snart valgkamp og vi begynner å se tegn til at nedrakkingen på politiske motstandere og forsøk på beinkrok er igang. Tydeligst ser vi hvordan norske politikere som sier de representerer folket, bruker det som grunnlag for å rakke ned på alt som har med Oslo å gjøre. De hevder at ??folk som ikke kjenner Norge bortenfor Sinsenkrysset", pengemakten blant rikingene i Oslo, styrer Norge ved å utøve makt over andre. Det er derfor pussig at så mange av dem som roper ut slikt, nyter fordelene av å bo i Oslo, mens de sikkert skatter til en annen kommune, der de kommer fra. At de orker å bo her?

Jeg nevner dette fordi vi har noen "Trump-spirer" i norsk politikk og det er vanskelig å stoppe deres populistiske utspill ??på vegne av folket??. Vi får håpe at norsk presse vil jakte sannhets-gehalten, men det er ikke sikkert, for det blir jo ikke nødvendigvis godt stoff av det.

Jeg tror Trumps kampanje har vært vel planlagt til minste detalj og alt har gått slik de ønsket. De hadde kartlagt hvor "folket" som var mest rammet av nedskjæringer og trang økonomi bor, de visste hvilke av disse områder som hadde flest valgmannsstemmer og de visste at de fikk deres stemmer når Trump fortalte dem at de skulle få jobbene sine tilbake, høyere lønninger og billigere huslån. Samtidig som motstanderne ville gjøre alt dyrere, "mens jeg, stakkar, har ingen mulighet til å beseire det korrupte Washington-eliten for pressen er på deres side".  Dess mer han la på og jo flere løyner han kom med, desto flere fra ??folket?? stemte på han. Han spilte på rollen som underdog som ville tape valget. Med mindre  hans velgere stemte. Samtidig fikk han hjelp utenfra til å svartmale motstanderne, slik at mange demokrater avsto fra å stemme fordi deres kandidat var så fæl. (Det er et lite morsomt poeng at Websters dictionary sier at verbet ??Trump?? betyr å fabrikere, å bedra, å vise opp noe uten særlig verdi.)

Vi kan selvfølgelig ikke utelukke at Amerika vil lykkes, men til hvilken pris for oss alle?

Jeg syns Aftenpostens Inge Grødum nok en gang treffer blink, denne gang med sin "jugekors-illustrasjon" og gjøkens "ko-ko" i flaggstangen.

La oss følge med i den norske valgkampen om hvem som er minst ??Trumpete??.

Gode tanker 

Odd

Følg meg gjerne påhttps://www.facebook.com/grannolman/

og/eller bli min venn: https://www.facebook.com/odd.grann.5?fref=ts

Livets gang bringer oss alle i en eller flere av disse rollene illustrert over. Vi er inne i et valgår og vi vil nok en gang oppleve at våre politikere vil ha mye oppmerksomhet på to av disse fløyene. Eldreomsorg og barns oppvekst vil vi få høre mange blomstrende løfter om. Personen i midten derimot, den pårørende er politikere øredøvende tause om. Dette til tross for at det er den viktigste og mest sårbare av dem, også nasjonaløkonomisk sett.

I valgkampen vil vi få se mange politikerbesøk i barnehager og på sykehjem, for å få høre hvor fint de har det der, hvis det er politikerens eget parti som styrer i den kommunen, og vice versa.  Pårørende, som de fleste av oss er eller blir, får nok lite oppmerksomhet .Dette til tross for en utvikling som sykeliggjør mange av disse pårørende. Særlig dem som har pårørendeansvar for eldre.

Vi lever lenger enn noensinne og først når vi har passert 90 år blir mange omsorgstrengende for alvor, noen blir det ikke da heller. Samtidig er det stor mangel på kvalifisert fagpersonell og sykehjemsplasser som skal erstattes med hjemmetjenester, som det heller ikke er nok personale til. Den som er heldig får vedtak om hjemmetjenester kanskje en time pr. dag. Døgnet har 24 timer og hvem tar seg av den omsorgstrengende da?  Hvem gjør det for dem som ikke får vedtak om hjemmetjenester, som langt de fleste får?

Jo, det er de pårørende ? ofte den eldres ektefelle og barn og oftest døtre. Er konsekvensen av denne politiske villede utvikling at kvinner er på vei tilbake til hjemmene? Denne gang ikke til sitt eget. Hva da med de pårørendes arbeidsplasser? I det vanskelige valget mellom ansvar for egen arbeidskarriere og mor eller fars helse, er valget ubehagelig, men selvsagt for mange, særlig kvinnene.

Det slår meg en kjettersk tanke, har våre politikere tenkt at dette kan være en løsning på denne utfordring, og at det er derfor de er så tause?

En fersk studie viser at kvinner som søker omsorgstjenester for dem de er pårørende for får mindre tjenester enn menn som søker!

Pårørende må stadig strekke seg lenger og lenger, og forsøker å få til omsorg, jobb og familie som best de kan. Det ender altfor ofte med sykemelding, etter at de har brukt opp egenmeldingsdager, ferier og fridager. Regningen for alt dette betales av arbeidsgivere, skattebetalerne,  de ansatte med pårørendeansvar, de mange nye pasienter med stressykdommer og de eldre som får omsorg med svekket kvalitet og mye alenetid.

Det er beklagelig at pårørendes situasjon ikke får større oppmerksomhet fra politikerne, særlig i et valgår. Er de pårørende for slitne til å reagere og til å bruke ressurser på enda flere nytteløse tiltak? De bli jo ikke engang sett. I sin avskjedstale sa President Obama, "Forandring skjer bare når vanlige mennesker blir involvert, blir engasjert og kommer sammen for å kreve forandring" og "Demokrati krever en grunnleggende holdning til solidaritet"

Denne blogg peker derfor på de pårørende.

Gode tanker

Odd 

...skriver Schiller i "Wilhelm Tell".

Den gang bodde man ikke så tett som vi gjør i våre dager. Det gjør utsagnet viktigere nå!

En god nabo, hva er det?

Det er den som bidrar til å gjøre vårt hjemsted tryggere og triveligere. Det stiller krav til meg som nabo. Gjør jeg mitt for å møte mine naboer slik, blir det et litt bedre naboskap? Gjør noen andre det også blir det riktig trivelig. Jeg vet at det noen steder, i all vennlighet er foreslått hilseplikt i nabolaget. Det er en god tanke, men det burde ikke være en plikt, men en selvfølgelig glede å hilse på dem du tilbringer store deler av livet i nærheten av. Riktignok på litt avstand, vanligvis. I et godt naboskap er ingen påtrengende, men vennlig nærværende. En slags taus beredskap som alltid er der, særlig hvis det skulle røyne på for noen av naboene. Jeg hører ofte, "vi kjenner ikke en gang de som bor i samme oppgang". Spørsmålet må da bli om hva de selv har gjort for å bli kjent med dem. Da setter mange opp et forbauset, gjerne litt irritert ansikt som om de vil si "...skal jeg...?!!"

Det er vel vanlig høflighet å ønske nye velkommen i nabolaget, eller er det ikke? En av de første betingelsene for et godt naboskap er at du kjenner litt til hvem som bor i nærheten og gjerne også ha litt peiling på deres livsstil. I et naboskap er det å ta hensyn viktig. For eksempel hvis du har hund eller ungdom i huset som digger høy musikk. Bilparkering som sperrer utganger og biler som står på tomgang er også stikkord om å vise hensyn. Godt naboskap preges av høflighet og at man aksepterer at vi er forskjellig, men det å vise hensyn til andre bør være en felles interesse.

Det er ikke moralske pekefingre som skaper gode naboskap, men gjensidig og vennlig respekt for hverandres særegenheter. Inkludert respekt for at man får de naboene man selv bidrar til å få. ... og så er erfaringen at de verste har en tendens til å flytte.

Enhver som bidrar til god trygghet, trivsel, tilgjengelighet og tilhørighet er en god nabo. Jeg har akkurat lest en amerikansk artikkel med en liste på 15 punkter om "hvordan bli en god nabo". Jeg velger å tro at det holder med et blogginnlegg.

Gode tanker 

Odd

God Jul ? Gledelig Jul ? Glad Jul ? Merry Christmas!

Det er ulike oppfatninger hva som er riktig å si av dette, og når det kan sies.

Helt uten betydning, det eneste som gjelder er at vi fyller andre og egne sinn med gode tanker og lyse forventninger til gledens fest. I dag er det også to

dager siden solen er på vei tilbake til en lysere tid, det betyr at naturen sørger for at det blir lysere for hver dag.

Om to dager er det Christmas, som heter det fra det gammelengelske ord Christenmesse; til ære for han det hele er til for, Christ.

Vår barnetro og vår kulturarv gir et trygt ståsted for mange. Det er det all grunn til å markere med en lysets fest i vår tid.

Derfor Gledelig jul til alle dere som har gledet meg ved å gi meg tilbakemeldinger på mine ytringer. Det stimulerer og gleder stort!

Jeg gleder meg til jul og har Kumbels ord i bakhodet:

Julens gleder ere tvende, først dens begyndelse ? så dens ende.

Nå står vi rett foran begynnelsen ? heldigvis.

Gode tanker om en fin jul til dere alle!

Odd

Må julen bli velsignet med mye varme rundt deg og dine !

Det mange som er ute på tiggerstien i disse førjulstider og mange rekker dem sin hånd eller litt penger.

Det er både godt og riktig.

En annen sak er at det er mange, svært mange formål ? og det er mye vondt å bli minnet om og få litt dårlig samvittighet av, fordi man ikke strekker til.

Jeg spør meg om dette er blitt julens nye budskap? Riktignok må det konkurrere med hovedbudskapet «KJØP ! ? KJØP ! ? KJØP !»,

Men er det meningen med julen at vi skal bli pådyttet slik og gjøre noe med det? Julens egentlige budskap, som handler om glede og kjærlighet merket jeg

ikke så mye av på min innkjøpstur i Bogstadveien i dag, søndag ettermiddag. Det var mye glitter og neonlys, men jeg syntes ikke det skinte i så mange

øyne på min bevisst rolige gange. Jeg merket at noen ble irritert av at jeg ruslet ? man skal for all del ha det travelt i dager som disse.

Jeg har fått en slags julero i mitt sinn etter å ha vært «forteller» på 5 konserter de siste dagene, både Gospel og Storband. Begge deler med stort trøkk ! Det

er mulig at jeg er blitt så påvirket av innholdet i mange av låtene at jeg ser mer bevisst etter tegn på selve julefeiringens

egentlige formål: «Fred over jorden, menneske fryd deg?!»

Jeg ønsker dere alle en jul der dette budskap går hjem hos dem som står dere nærmest, det erdem vi først og fremst skal lage en god jul sammen med. Der

alle gjør det, blir det fred ? både i den lille krybben og i ditt hjem!

Jeg minner om Bjørnstjerne Bjørnson ord: «Hva du evner kast av i de nærmeste krav !» Jeg tror han var inspirert av frimureren Goethe: « Den levende

begavede ånd som i handling holder seg til den nærmeste oppgave, er det ypperste på jorden»

For meg dreier julen seg først og fremst om det nærmeste.

Gledelig jul!

Odd

Følg meg gjerne  på Facebook: https://www.facebook.com/grannolman/

og/ eller bli min venn: https://www.facebook.com/odd.grann.5?fref=ts

Striden i Telenor er ubehagelig og lukket.

Dopingskandalen i Russland er ubehagelig og lukket.

Striden i ledelsen i idretts-Norge er ubehagelig og lukket.

Spillet bak Presidentvalget i USA er ubehagelig og lukket.

Denne listen kan gjøre uendelig lang, og for mange kan den sikkert også være personlig ubehagelig.

Hvorfor er det å være ærlig og redelig blitt så ualminnelig?

Vi ser at disse holdninger fører til syndebukkjakt, fordi det er så mye lettere å angripe form og

person, enn substans og årsak. Da blir dette er spørsmål om medmenneskelighet. Det er få av

de syndebukker vi ser bli hengt ut som er kommet dit alene!

Det er uredelig av tidligere "venner" å være tause og passive når et ord eller en hånd å holde i

hadde vært redelig, som starten på en ny vei fremover.

Det må en ny holdning til slik at det blir merkbart for dem som slenger ut ubegrunnete

påstander og direkte løgn uten å måtte stå til ansvar for det.

Noe av det som plager mest er å oppleve mangelen på redelighet i ledelsen av norsk idrett,

som har ansvaret for å lære så mange unge mennesker om "et sunn sjel i et sunt legeme", samt

parolen "tap og vinn med samme sinn".

Jeg håper de ser likhetene med de andre ubehageligheter som uærlighet medfører. Se på den

politiske uroen i Europa og på grasrotreaksjonene bak Brexit og USA-valget.

Jeg ser tendenser til slike tanker også i idrettsmiljøet,  der redelighet burde være første bud.

Hvis de har kjærlighet til idretten, slik det hevdes, så bør de tenke på at det motsatte av

kjærlighet ikke er hat, men likegyldighet. Det bør de ikke fortsette å vise .

Andre Bjerke gjendiktet Ryduard Kiplings dikt "If". I første og siste vers i "Hvis" står det:

"Hvis du kan bli på post, når man forlot deg,

og holde hodet klart, når alt slår klikk,

hvis du kan tro når alles tvil slår mot deg,

men våkent lytte til kritikk;

hvis du kan ventetidens byrder bære

og møte løgn med sannhet som ditt svar,

og møte hat ? du ikke selv vil være,

men tie med hvor klok og god du var.

..... er jorden din med alt som finnes i den,

og ? enda mer ? du er en mann, min sønn!"

Gode tanker Odd

Følg meg gjerne på Facebook: https://www.facebook.com/grannolman/?fref=ts

og/eller bli min venn samme sted: https://www.facebook.com/odd.grann.5

Jeg tenker på en natt i Havana på Cuba, 9 mennesker rund et bord, med hvit duk på.

Fidel Castro, hans personlige sekretær og tolk, to av hans statsråder, Ragnar Thorseth og hans kone, Thor Heyerdahl, den svenske ambassadør

og meg. Jeg administrerte en seilas med Gogstadskipreplicaen "GAIA" som besøkte alle land på vei fra Oslo og Reykjavik til FNs miljøkonferanse

i Rio de Janeiro. Min jobb var b.la å sørge for at statssjefene i alle land underveis skulle komme om bord med budskap fra sitt lands barn til Rio-

konferansen. I så måte var seilasen en stor suksess.

Ragnar Thorseth hadde det til felles med Castro at de begge var eventyrere på sjøen. Thor Heyerdahl var beundret av Castro helt fra han tok en

cubaner med blant sitt internasjonale mannskap på Kon Tiki.

Den svenske ambassadør var henrykt over å få Castro til sitt hjem. Sverige var i konflikt med Cuba og hun hadde ikke fått overlevert sine

akkreditiver på lang tid på grunn av dette. Jeg hadde vært nødt til å bruke noen spesielle triks for å få Castro om bord på GAIA samme formiddag,

noe alle sa var umulig. Jeg liker å løse det som er umulig (ingenting er umulig, det umulige tar som regel bare litt lengre tid). Jeg innrømmer at

jeg brukte Thor Heyerdahl, uten at han visste det, men jeg kjente han såpass godt at jeg tok sjansen. Min plan var vellykket. Til alles

overraskelse kom Castro med sin kortesje 5 min. før GAIA la til kai. Det var tusenvis av mennesker, mange barn og magisk stemning.

Castro var meget interessert, tok seg god tid om bord i båten og spurte om mange ting, som en båtfagmann. Stemningen var så god at jeg tillot

meg å spørre hans sekretær om hun trodde Castro ville være med på lunsjen vi skulle ha for de ambassadører som var kommet. Hun svarte høflig

på Castros veiene at han gjerne ville delta, men at han dessverre var opptatt. Jeg sa at vi hadde mye vi gjerne ville snakke med han om og kanskje

han ville komme til den lille private middagen vi skulle ha samme kveld, i den svenske ambassaden (den svenske ambassadøren visste ikke det

da, hun hadde gått, men jeg måtte han en god adresse da Castro spurte om hvor en evt. middag skulle finne sted).

Historien er mye lenger, både før og etter dette, men poenget er at Castro kom rundt kl 22.00. Den svenske ambassadør sa, da jeg endelig fikk tak i

henne på telefonen, at hun forsto at det var noe i gjære, for da hun kom hjem etter sitt møte var huset fullt av sikkerhetsfolk.

Vi satt ute i hagen i ambassaden i nydelig temperatur og praktfullt månelyst og lyttet til Castro svare på spørsmål. Han fortalte om da han kom

seilende over havet til Cuba i 1956 i båten Granma med en besetning 81 mann. De skulle erobre diktatoren Babtista og hans 10 000 mann store

styrke, hvilket de klarte! Tenk dere hvilken samtidshistorie vi ble vidne til der han tegnet på den hvite duken og fortalte de mest dramatiske

historier fra kampene, i timevis.

Thor Heyerdahl og Ragnar Thorseth hadde mange spørsmål om overfarten til sjøs i den spinkle båten, mens jeg kanskje var mest interessert i

hvordan han klarte å seire i den ujevne kampen han sto opp i. Jeg kjenner fortsatt det sitrer av spenning i kroppen når jeg tenker på atmosfæren

rundt det bordet.

Han må ha likt seg Fidel Castro også, for han inviterte oss hjem til seg på lunsj dagen etter, før vi skulle fly hjem.

Da hadde også Knut Kloster kommet fra Norge. Han ble naturligvis med, både fordi han var mannen som sto ba hele GAIA-ferden og fordi han var

og er, en meget samfunnsinteressert person.

Han er ikke redd for å stille vanskelige spørsmål så jeg tenkte jeg fikk sjekke litt med Castros sekretær. Jeg hadde vært såpass frisk i noen

spørsmål om natten at Thor Heyerdahl nok syns jeg var litt vel freidig. Sekretæren hans sa at vi bare måtte fortsette med det, "Han elsket det", sa

hun, "for husk, han omgås aldri mennesker som snakker han imot. Dette må dere bare fortsette med".

Lunsjen hos Castro ble akkurat slik. Full av friske meningsutvekslinger og tiden fløy avgårde. Så fort at vi rakk flyet hjem bare fordi vi ble kjørt

med Castros blålysbiler til flyplassen. Hele historien om mitt møte med Castro er dessverre alt for lang for et blogginnlegg. Jeg ble blant annet

invitert som hans gjest året etter på en stor jubileumsfeiring for hans parti. 

Noe av det han spurte meg mye om var norsk frimureri, fordi han syntes det var interessant at det bygger på den kristne tro. Mange vil nok stusse

over hans interesse for dette, men jeg tror jeg aner hva årsaken var til det.

Kanskje mer om det en annen gang.

Gode tanker, Odd

Følg mer gjerne på facebook: https://www.facebook.com/grannolman/

og/eller bli min venn :-) https://www.facebook.com/odd.grann.5?fref=ts

På et scenarioverksted som Teknologirådet arrangerte denne uken lærte jeg mye om den

helserevolusjon som foregår, med oss som aktive partnere. Mer og mer blir robotisert. Vi får

tilgang på så mye teknologi at mye av legenes rutinepreget rolle blir overlatt til oss selv.

Inntil nå har mange brukt legebøker for å lære om egne plager, nå kan vi bruke ny teknologi

til å gå enda lenger; foreta målinger og hente ut diagnoser. På vår smart-telefon kan vi nå

hente ut 20 mobile helseløsninger og en oversikt over 70 hele-apper. Man kan bli syk av

mindre !

Jeg minner om det forfatteren Aldous Huxley (d.1963) skrev for over 50 år siden: «Den

medisinske forskning har gjort så store fremskritt at det praktisk talt ikke finnes friske

mennesker mer».

Nå får vi alt det den har forsket frem servert på nettet hjemme i vår egen stue. Det er ikke bare

hypokondere som kan bli syke av det. «Du blir det du tenker» så «Legekunstens far»

Hippokrates for et par tusen år siden.

Det er grunn til å spørre om vi alminnelige mennesker anno 2016 har helse til å tåle å få vite

så mye om all sykdom og elendighet som kan finnes i kroppen vår, der vi sitter alene i vår

stue og foretar våre digitale målinger ?

Hva sier legene om den flom av pasienter som kommer med diagnoser hentet ut av sine

digitale apparater hjemme ? Vi vet at aldringsprosessene som starter den dag vi blir født,

medfører at kroppen blir mer og mer preget av bruk etter hvert som årene kommer. Vi vet

også at vi lever som pensjonister 20-30 år lenger enn våre besteforeldre. I dag er 1 av 9

nordmenn over 70 år (650 000), om 15 år er 1 av 5 over 70 (1,4 mill.). Det blir en enda større

økning av hjemmelagde diagnoser av det.

Det ligger store arbeidsmuligheter for fremtidens ingeniører i robotiseringen av våre hjem

som allerede er i ferd med å bli digitalisert. Dette er ikke noe å bekymre oss syke over. Det er

fremskritt et dreier seg om, Det er opp til oss selv å finne vår egen måte å møte dette på, uten

å bli syke av det. Behovet for helsepersonell som møter oss med empati vil eksplodere, ja har

vel antagelig allerede gjort det.

God helse !

Kumbel skrev:

«Pessimister er dog de merkeligste tåper, de tror på det motsatte av hva de håper.

Nei, de optimister som livet beror på, er de som tør å håpe, på noe de tror på.»

Donald Trumps tro på sitt eget prosjekt, beseiret Hillary Clintons håp om å bli USAs første kvinnelige president. I ettertankens undring ser vi at de store masser hverken hadde tro eller håp om bedre tider, inntil Donald Trump med overbevisende entusiasme vekket lysten til å stemme blant dem som vanligvis ikke gjør det.

Det var ikke vakkert å oppleve en så kynisk og rå folketaler, direkte ubehagelig til tider, men folket likte det, særlig hvite menn fra middelklassen. Mange uten reallønnsvekst de siste 20 år. De likte ikke Hillary Clinton fra før og resten av "the establissement"  hadde de mistet troen på. De trodde på Trump, som fra første dag fulgte sin strategi med å stigmatisere henne som upålitelig, korrupt og kriminell. Han gjorde henne til deres felles fiende. Han gjentok sine overdrivelser, trusler og løgner, det spilte ingen rolle, for store deler av folket trodde på han. For dem ble han en pålitelig løgner.

Metoden er kjent fra før. I Grimbergs «Menneskenes liv og historie» fra 1930-tallets Europa står det: «Det var ingen logisk argumentasjon han benyttet seg av; hva han ville var å opphisse massene, vekke deres lidenskap, suggerere sin egen tro og fanatisme inn i dem, krasst, primitivt og effektivt. Bevisst senket han nivået, forgrovet, forenklet og banaliserte. Han gjentok og gjentok sine fraser og fikse ideer til enkle sjeler blant tilhørerne som til slutt oppfattet dem som sin egen åndelige eiendom».

Nå ble det ikke opptog i gatene av de misfornøyde, nå samlet de seg på den nye sosiale media,anført av Trumf-medarbeidernes kløktige bruk av ny teknologi. Demokratiseringen av media ble anvendt til hans fordel, mens Hillary Clintons folk tydeligvis ikke hang med.

Tradisjonelle media, TV og dagspresse var ikke Trumps beste våpendrager men, de danset etter han for få med de siste fornærmelser og ufine angrep. Folket sa det ikke, men de fikk mer og mer tro på at han hadde rett, og fikk tent et håp om bedre tider. Kløktig bruk av sosiale medier bidro nok også betydelig til seier. 

Utnyttelsen av svakheten i allogoritmene som til syvende og sist styrer disse, var også med på å gjenta og forsterke meningsytringene. Det kan synes som at demokratiet ikke har tålt demokratiseringen av mediene. De trodde på han da han sa at hver eneste stemme på ham kom til å telle. De stilte opp, stemte og ga ham rett.

Resultatet er dagens demokrati i praksis. Uredelighet og uærlighet servert av en sterk mann, en populist som i demokratiets navn beveger massene gjennom suggererende påvirkning. De følger lederen dit han går. Det behøver ikke bety at historien vil gjenta seg, men vi bør følge med og si klart fra ved det minste tegn til at folket ikke blir hørt av makthaverne. Også i lille Norge, for vi slipper heller ikke unna populismen.

Et knøttlite eksempel fra min egen lille verden blant landets eldre, kan være et tips til våre politikere om å gripe inn i tide, for å stoppe en mulig folkebevegelse. På dagens Storting er det en stor demokratisk ubalanse. I forhold til folketallet skulle det ha vært over 20 representanter over 65 år. Det er 2!

I disse dager nominerer fylkespartiene til Stortingsvalget neste år. Det er på deres møter det kan gjøres noe med dette, akkurat nå. Det er ulmende misnøye blant millionen eldre vi har i Norge. Det gjelder eldrepolitikken, som selvsagt blir preget av at det ikke er nok eldrestemmer som blir hørt der makten sitter. Nominasjons-møtene rundt i fylkespartiene kan bidra sterkt til at det ikke legges et grunnlag for et nytt opprør. Mange er misfornøyd med dagens situasjon, verre må det ikke bli.

Det er vårt håp at dere lytter til dette. Da tror vi mer på stemmeseddelens makt, som kanskje merkes best hvis den ikke blir brukt.

Gode tanker Odd

Følg meg gjerne på Facebook: https://www.facebook.com/grannolman/?fref=ts

og/eller bli min venn: https://www.facebook.com/odd.grann.5?fref=ts

Da jeg så TV-programmet Brennpunkt på NRK om dere i denne Storfamilien, ble jeg slått av den givervilje dere viser. Det var flott å se.

Jeg ble også dessverre veldig trist. Programmet ga en relativt klart bilde av hvordan dere blir utsatt for psykologiske overgrep som dere er ganske forsvarsløse overfor.

Det å bringe andre mennesker i en så sårbar situasjon krever at det utvises stort ansvar. Dette dreier seg om påvirkning med «salg» som resultat, salg av tro og helbredelse.

En gang på 1950-tallet lærte jeg at salg, uansett vare, går ut på å tilfredsstille kunden ved å følge en formel. AIDA,  ikke operaen, men suksessoppskriften for å få andre til å kjøpe. Jeg vil bruke den på det dere opplever:

- «A» står for Attention /Oppmerksomhet, som dere ble grepet av på grunn av størrelsen på arrangementet og alt rundt det, med overtalende talere     og andre underholdere.

- «I» står for Interest/Interesse, som dere fikk fordi gjennom muligheten til å bli helbredet og befridd for plager. En interesse som førte til,

- «D» , Desire/ønske, om å få oppleve det som ble forespeilet dere, og dere fikk høre at muligheten for det ville øke hvis dere gikk til

- «A» for Action/Aksjon og det kunne dere gå til med en gang, fordi like ved dere sto folk klare med innsamlingsbøsser, innsamlingsbøtter(?) og        betalingsterminaler. Hallelujah!

Stemningen ble hele tiden pisket opp av uverifiserte eksempler, ledsaget av høylydt sang, appeller, bønn og hallelujarop, servert gjennom topp moderne lydutstyr. Ikke en sjel i salen klarte å unngå å bli revet med.

Dere fikk oppleve et show og en raffinert form for pengeinnsamling. Dere var med, dere hadde det hyggelig, stolte på dem som kom med bøssene og dere så at andre stilte seg opp i kø for å gi, dere har glede av å gi. Klart at dere kunne ikke være dårligere, og fra scenen fikk dere høre at det var bedre å gi 18 000 her enn til skattemyndighetene.

Dere var gavmilde eksempler på det som før er sagt gjennom historien: «Gud har penger i sine venners lommer». Pastoren og hans folk er som «Guds utsendte» til deg og dine, de sier «Har du plager, så kan du høste helbredelse, men for å høste må du så, og det kan du gjøre der du står nå! Vi kan ikke love noe, men vi vet at uten å gi har du ingen sjangs». De kan dette med å tale til folks hjerter og ha fokus på deres lommebok.

Dere som er med i denne store familien vet sikkert at Lukas også hadde datidens Jan Hanvold i tankene da han skrev «Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon» og så hev han kremmerne ut av templet.

TV-programmet viste mange forsøk på å føre folk til Gud med Mammons hjelp.

Det gjorde meg enda tristere. Hvis den eller det dere gir penger til ikke gir ærlige, konkrete svar, må dere være kloke som slangen og avstå fra å gi en gang til.

Vent til dere får gode nok svar.

Gode tanker, Odd

«?å de penga, de er til bekymring for fattig og for rik» Slik står det i Vidar Sandbecks muntre «Pengegaloppen». Det er ikke mye muntert over den kritikken som enkelte retter mot Norges Røde Kors fordi NRK har tildelt dem årets TV-aksjon. Det virker litt spesielt at den kommer nå og at den rettes mot Røde Kors fordi de har vært ansvarlige og flinke forvaltere av sine midler fra tidligere innsats, til andre formål.

Røde Kors må ha egne midler for å ivareta sin uavhengighet, et viktig prinsipp for hele organisasjonens globale virksomhet. Røde Kors må stå fritt og uavhengig av alle ytre krefter, for å kunne holde fokus på sitt viktigste formål: å hjelpe ofrene, i krig som i fred, i katastrofer og ulykker. Derfor må også midlene vare lenge. Røde Kors hadde i en periode stor suksess med pengespillinntekter, flere hundre millioner i året. Den inntekten forsvant da Staten tok slike inntekter fra alle frivillige organisasjoner i 2007. Norges Røde Kors viste ansvar ved å ikke iverksette nye tiltak som vil kreve betydelige midler til drift når automatpengene forsvant. De gjorde som Oljefondet, banker, Norsk Tipping og andre ansvarlige virksomheter gjør, sikrer sine midler for å trygge fremtiden.

Nye katastrofer og kriger vil komme og behovet for varig hjelp vil øke. Derfor har de hele tiden hatt betydelig innsatser i katastrofer over hele verden. Til alt hell har avkastningen av fondsmidlene samtidig vært så god at midlene også har økt. At det i dag er blitt til ubegripelige 3000 millioner kroner burde de ha honnør og takk for, ikke kritikk. Disse pengene skal i sin helhet gå til tiltak som er til vårt felles beste, i uoverskuelig fremtid, uten at noen vet hvilke katastrofer som kan ramme Norge og andre land fremover, eller hvilke inntekter Røde Kors da vil ha. Kritikerne burde enten ha rettet kritikk mot NRK den gang de tildelte Røde Kors aksjonen, eller ventet til de får høre hvordan Røde Kors vil forvalte midlene det norske folk søndag vil gi til ofrene i dagens kriger. Å komme med den nå vil bare gi noen mennesker en unnskyldning til ikke å gå, dermed blir det disse ofrene som rammes. Det er god grunn til å undre seg over hvorfor kritikken kommer akkurat nå. Det er riktig at pengene er plassert i et beredskapsfond. Vi har gjennom alle år sett hva topp beredskap fra frivillig hold i Norge har betydd for redning av menneskers liv og helse når det uventede skjer: vi så det med Scandinavian Star, vi så det 22. Juli, vi ser det under naturkatastrofer på Vestlandet og ulykker i vinterfjellet osv.

Røde Kors er der ? alltid, med topp mannskap og utstyr. Årets TV-aksjon har også andre formål, utover at folk gir mye penger. En stor opplysningskampanje om krigens grufulle konsekvenser for uskyldige ofre, fordi sivilbefolkningen er mål, og ikke soldatene. Dette må folk utenfor slagmarken få troverdig opplysning om. Ellers ville vi bare få den desinformasjon de krigførende alltid bringer, fordi kampen om menneskenes sinn er viktig for dem.

Motivasjon overfor de hundretusen nordmenn som frivillig og ubetalt påtar seg å ta sin del av byrden med å skaffe disse menneskene hjelp, og som gir dem selv gode følelser av å være til nytte for sine medmennesker i nød. Det styrker menneskers mentale helse å gjøre godt overfor andre. De må få vite at det blir satt pris på ved at de får oppmerksomhet fordi de lar fellesinteressen gå foran egeninteressen

Administrasjonen av denne en-dags fellesdugnad med 100 000 involverte og flere tusener av store og små aktiviteter, i denne enorme dokumentasjon på nordmenns solidaritet med andre som har det langt verre enn oss. Kritikere synes å være blitt så blendet av at Norges Røde Kors har mye penger på bok for å sikre sin øvrige verdensomspennende hjelpeinnsats i mange år fremover, at de ikke ser helheten i dette. Det betyr blant annet å ta konsekvensen at i internasjonalt hjelpearbeid må det gjøres mer på mottakersiden enn på giversiden. Det må være et apparat der til å forvalte hjelpen, som ofte må porsjoneres, på en betryggende måte, slik at den kommer trygt frem. Røde Kors bruker mye, i fredelige perioder, av ikke innsamlede midler til å styrke slike strukturer, med mannskaper, kompetanse, utstyr og materiell, også i beredskap. Derfor må de ha midler som varer lenge.

Noen forslår også å overlate pengene til FN eller andre organer. Norges Røde Kors har gitt giverne sitt ord på at pengene skal komme trygt frem til ofrene. I den korrupte verden vi ser rundt oss overalt, er det tryggest at det er Røde Kors-folk tilstede for å holde dette løfte til sine giverne. For eksempel også i Syria i disse dager, selv i Syria som den eneste internasjonale hjelpeorganisasjon. Det har også stor psykisk betydning at ofrene i sin fortvilelse, får vite at det er folk utenfor Syria som tenker på dem og som gjerne vil hjelpe dem. Alle involverte vet at elendigheten ikke forsvinner selv om det blir fred. Da begynner det aller vanskeligste, å bygge opp et menneskeverdig tilværelse for millioner av mennesker som ingenting har, ikke en gang sine nerver. Det er varig medmenneskelighet og hjelp disse menneskene vil trenge, lenge etter at massemedias oppmerksomhet er sluknet. Røde Kors er der da også, også fordi de forvalter sine midler slik at de er der, og mange andre steder, lenge.

Jeg har forutsetninger for å si om hva som er riktig størrelse på slike beredskapsfond, men jeg stoler på at Røde Kors har folk som har det. Søndagens strålende innsats er ikke en innsamling til Røde Kors, den er til krigens ofre. Røde Kors får ikke en krone av dette. Det er mulig fordi de har forvaltet sine tidligere, ikke øremerkede inntekter slik at de kan dekke sine egne driftsutgifter fra avkastningen av dem. Dermed vil årets innsamlede midler gå fullt og helt til ofrene, etter at utgifter som NRK og andre produsenter har hatt er dekket. Det er all grunn for alle nordmenn med hjerte på rette sted til å gi sin støtte til de hardt rammede ofre av kriger og katastrofer, og ved det vise Røde Kors den tillit de trenger og fortjener.

Gode tanker og husk å gi så det svir på søndag :-)

Følg meg gjerne på Facebook: https://www.facebook.com/grannolman/?fref=ts

og/eller bli min venn: https://www.facebook.com/odd.grann.5?fref=ts

De siste dagene har diskusjonen om ansvar dominert det offentlige rom. Ansvar for seg selv og for andre. Også om «ledere» som skyver ansvaret nedover fra seg selv, med etiske briller er ikke det pent å se på. Når jeg ser på dette i forhold til det som skjer for øvrig i verden og her i landet, er det kanskje blitt litt i meste laget? Det er fritt for alle å skru av.

Jeg har valgt å skru om. Jeg stiller meg heller spørsmålet om hvem som har ansvar for mitt liv, i den store alminnelighet. Det kan jo ikke være andre enn meg selv. Jeg er jo sjef i mitt eget liv og det ønsker jeg å være lenge.  Ikke som ord i festtaler, men i hverdagene spesielt. Når man er kommet såpass langt frem i køen som meg, kan det etter hvert bli behov for hjelp fra andre. Det er mitt ansvar å forberede meg på det. Det kan være klokt å finne ut hos hvem og hvor jeg kan stille spørsmål og søke råd. For eksempel: hvordan holde hode og kropp i form, hva bør jeg gjøre for at mine hjemlige omgivelser forblir trygge og praktiske, kan jeg minske risikoen som oppstår når min fysiske bevegelsesfrihet reduseres? Hva skal jeg være OBS på for å oppdage eventuelle tegn på kognitiv svikt i tide? Hvordan hindre besøk av uvedkommende? Det hadde vært greit å ha ett sted å spørre om slikt.

Jeg kan selvsagt sette meg ned og nyte mitt otium, men det blir det dårligere helse av. Kortere liv også og den livskvalitet jeg ønsker å ha, også i årene fremover, forsvinner. Mange eldre tenker på hvem de kan spørre. Ikke minst de mange aleneboende. Over 70 % av 70+-generasjonene, er det. Bare noen få prosent av oss blir pleie og omsorgstrengende, enda færre kommer på sykehjem. Vi vil også helst bli boende hjemme. 9 av 10 av oss eldre er oppegående og ingen av oss kan skyve ansvaret for forberedelse til vår fremtid over på andre. Selv holder jeg på å sørge for at jeg alltid vil ha noen å spørre når jeg kommer i en situasjon jeg ikke takler og er opprådd for svar. Takket være noen kløktige mennesker i Forskningsparken på Blindern har jeg tilgang til et enkelt, digitalt system som jeg tilpasser til mitt formål, som også du og andre kan bruke. Jeg har gitt det navnet AHANS ? forkortelse for Alltid Ha Noen Å Spørre. Det er en lukket trygghetssirkel som jeg har invitert min kone, våre barn, barnebarn, svigerbarn, et par venner og naboer, samt et par frivillige med kompetanse, med inn i. Alle kan spørre om hva de vil, også om hjelp til enkle ting. Den som har et svar, svarer. Dette kan linkes opp mot andres trygghetssirkler, dermed vil antallet svarere øke. Det er også etablert en ressursbank med 150 personer som er villige til å svare, etter behov. Et praktisk verktøy for meg, som vet at ansvaret for min trygghet, trivsel og tilhørighet er mitt. Systemet er ferdig og jeg er med på testingen, som er finansiert av Helsedirektoratet. Blindernforskerne vil gjerne ha flere med i testingen av programmet, er du klar?

I mine daglige gjøremål er jeg i kontakt med mange eldre, også pårørende for demenssyke. Jeg ser at de fleste vil ha nytte og mye glede av AHANS. Jeg tar gjerne ansvar for å dele kunnskaper om dette med andre.

Gode tanker Odd

Følg meg gjerne på Facebook: https://www.facebook.com/grannolman/?fref=ts

og/eller bli min venn :-)  https://www.facebook.com/odd.grann.5?fref=ts

Nysgjerrighet og NysgjerringPerhet, betyr enten å bry seg om eller å bry seg, litt for mye kanskje. Ingen liker det siste. 

For få bruker det første. Det er synd, for forskere indikerer at nysgjerrighet er en viktig faktor for god mental helse. Dette er, etter min mening, spesielt viktig for voksne mennesker. Det virker på meg som om all den glede barn viser gjennom sin nysgjerrighet avtar med årene. Er det fordi voksne merker at de beveger seg utenfor komfortsonen når barna er nysgjerrige?

Jeg lærte noe viktig om å bevege meg utenfor min egen komfortsone da jeg som 24-åring ble medlem av frimurerlogen. Jeg innrømmer nå at nysgjerrighet var en sterk og nødvendig drivkraft den gang. Selve frimureriet viste seg å ikke være så mye å være nysgjerrig på, men nysgjerrigheten på resultatene av arbeidet med å finne ut hvem jeg egentlig er, er fortsatt levende etter 59 års aktivt. Arbeidet har ikke alltid vært komfortbelt. Frimureriet kan ikke gi meg svar, men det gir meg verktøy som kan brukes til å finne svar. Dessuten gir det også resultater i form av kunnskapen jeg får, ikke for å sluke, men for å bruke.

Jeg kaller det "hjernemassasje" når min nysgjerrighet gir meg utfordringer ved å bruke det enkle ordet, hvorfor? Det er som bensin på tankeprosesser som oppstår når min medmenneskelighet blir prøvet. Et eksempel kan være,  hvorfor bedømmer jeg en annen før jeg har spurt om hva som ligger bak det som er sagt eller gjort? Er det rettferdig?

Jeg savner mye av gleden jeg følte da jeg som barn jeg fikk svar på mine mange "hvorfor".  Derfor spør jeg nå; hvorfor er barnet så åpent nysgjerrig, men gror seg så lukket siden? Gror det frem en mental sperre i våre tanker? Gjennom livet og ikke minst frimureriet har jeg erfart at nysgjerrighet er viktig.

Mine tanker blir brukt aktivt for å finne svar på det jeg lurer på i livet og ikke bare passivt tar det som det kommer. Hjernen er som en muskel som blir sterkere av å brukes, særlig ved å være nysgjerrig. Hjernen skjerper seg i påvente av nye impulser eller ideer, som går hus forbi når den er inaktiv. Min nysgjerrighet åpner en ny verden av muligheter for min personlige vekst når jeg spør hvorfor. Nysgjerrigheten gjør at mine hverdager ikke blir kjedelige, men tvert imot gir meg nye muligheter for glede og nytte. Det er noe i det som sies om at nysgjerrige mennesker finner små eventyr, hele livet. Så hold alle sanser åpne. Hver dag.

Sett spørsmålstegn, ikke utropstegn ;-)   (?) 

Gode tanker Odd

Følg meg gjerne på Facebook: https://www.facebook.com/grannolman/?fref=ts

og/eller bli min venn :-)  : https://www.facebook.com/odd.grann.5?fref=ts

EVENTYR PÅ UNGDOMMENS SPRÅK.

Vi kjenner alle eventyret om prinsessen ingen kunne målbinde, med Per, Pål og Espen Askeladd. Særlig om Espen som pukket med seg en skjærunge, en vidjespenne, et skålbrått, to bukkehorn, en blei samt en utgått skosåle. Et eventyr det nesten er umulig å fortelle til våre barnebarn i dag fordi de ikke aner hva tingene Askeladden fant er. Jeg har derfor moret meg med å skrive om eventyret på et språk jeg oppfatter mer som deres, på min egen måte:

«Det var engang Kong Fjesbok som hadde mange som ville bli samboer med hans datter, prinsesse Twitter. Hun var så vrien og vrang med sine ord at Kongen og hans folk ikke forsto seg på henne. Han tenkte at alle beilerne kunne få prøve seg på å få henne på bedre tanker. Men de crashet alle og endte som trash. Brødrene Per, Pål og Espen AskeApp la i vei til basestasjonen for å downloade kunnskaper. Da de hadde kommet et stykke på vei fant Espen AskeApp en ensom mus. «Jeg fant, jeg fant !» ropte Askeappen "Hva fant du?" spurte brødrene. "En trådløs mus" svarte Espen,  "hva skal du med den?"  spurte brødrene som alltid trodde de var de klokeste, de jobbet jo med datasupport, må vite. "Å jeg har slikt å gjøre og slikt å føre, jeg validerer vel den og" svarte Espen AskeApp og som MobilZombie brukte han GoogleMaps for å finne veien til Kongens slott. Da de slapp inn der fikk Per og Pål betale for at de bare hadde Nav`et og ikke fulgt med i tiden. De ble scrappet (tre kjøttsår på ryggen med salt i) og havnet deretter i eksil på deepweb. AskeAppen kom frem til prinsessen:  "Er filen åpnet?"  sa han "Har du passord?" spurte Prinsesse Twitter  "Ja, den er AskeApp.-alfakrøll dott gmail2123" svarte han. "Jeg er redd du lægger i animasjonene" sa kongsdatteren. "Da saver jeg bare i lap-toppen min" sa han "Du kan ikke strømme i minnet, men kanskje pinge" sa prinsessen "da går jeg heller til nettskyen og downloader der" sa Espen  "det hjelper ikke å logge seg inn der, hvis du ikke er administrator, sa Prinsessen. "Jeg har en ekstra harddisk" sier han. "Du er spaca i ord du" sier hun. "3d applikasjonen er med i krokene på UHD skjermen" kommer det raskt fra han. "Nei, nå har jeg aldri hørt maken" utbryter Prinsessen "xperiaen har maken" sier Espen "Jeg tror du snapper for å målbinde meg, jeg" sukker Prinsesse Twitter "Nei, ikke jeg, men billigmobiler binder deg" sa Espen AskeApp Og slik ble Prinsessen med et klikk bundet til Telenor i de kommende 12 måneder "Nå er du min" sa AskeAppen og så Twitret de lykkelig sammen til en ny batch meldte seg i browseren, fordi de ikke hadde brukt spamfilter. Snipp, snapp, snute så var nettlogghistorikken ute.

Gode tanker Odd

Følg meg gjerne på facebook: https://www.facebook.com/grannolman/?fref=ts

og eller bli min venn :-)  https://www.facebook.com/odd.grann.5?fref=ts

ASKELADDEN i 2016 ;-)  

Sykehjem ? Nei takk !

20. september viste NRK 1 et progmre med Helene Sandvik som flyttet inn på et sykehjem i 5 døgn. En ganske usminket historie som for mange, mange med meg hadde bare en konklusjon: På sykehjem vil jeg aldri, slik det er på de fleste av dem akkuret nå og trolig vil bli i min levetid. La meg imidlertid også si at jeg er mektig imponert over de ansatte på slike steder, for en fantastisk medmenneskelig innsats de gjør! Ofte i en til en situasjoner. Andres diskusjon om språk dekker til den menneskelige varmen disse menneskene viser overfor sine pasienter.

Alle som kritiserer sykehjemmene bør tenke over at deres kritikk først og fremst rammer de ansatte og av den grunn også beboerne.  Alle disse er helt uskyldige i dårlige forhold. Det er for øvrig hverken de ansatte eller sykehjemmenes skyld at vi blir gamle! Hvordan vi blir gamle kan vi selv gjøre mye med. Det må legges til rette for at hele holdningen til sykehjem får en reform. I stedet for at Helene Sandvik tok inn på sykehjem noen dager, burde det ha vært nye helsepolitikere som fikk et obligatorisk opphold på slike steder før de begynner i jobben.

Det vi så i programmet var at mange sykehjem i Norge i dag ikke gir det eldre er mest opptatt av:

TRYGGHET ? TRIVSEL og TILHØRIGHET!

I FNs prinsipper for eldre, som Norge har sluttet seg til, står det blant annet at eldre skal omfattes av menneskerettigheter og grunnleggende frihet når de bor på institusjon, inkludert full respekt til å ta beslutninger om egen omsorg og kvaliteten av eget liv. Det står også at eldre skal ha mulighet til å leve i verdighet og i trygghet !

Takk til Helene Sandvik fordi hun så hjerteskjærende dokumenterte hvordan norske politikere gjennom sin sykehjempolitikk bryter FNs prinsipper, men enda verre, lar eldre mennesker lide på denne måten. Det er de som bærer ansvaret for dagens uverdige situasjon.

Jeg kan ikke gjøre noe med sykehjemmene, men jeg kan gjøre noe med meg selv for å unngå å komme på et. Jeg kan leve riktigere den tiden jeg har igjen; trene hode og kropp hver dag og fylle på med mye humør, som beviselig produserer endorfiner som styrker immunforsvaret og å være sammen med andre mennesker.

Jeg kan gjøre mer for å spre dette budskapet om hvor viktig egenaktivitet er for å forebygge helseproblemer som fører mot sykehjem. Så lenge jeg holder meg selv i aktivitet kommer jeg i hvert fall ikke på sykehjem, det gjør ikke du som leser dette heller så lenge du holder deg i aktivitet. Å stemme ved valg er også en aktivitet som bør bety å bruke hjernen. For vår egen del bør vi bruke vår stemmerett på de politikere som bruker både hode og hjerte, og sørger for at sykehjemmene blir verdige hjem for eldre!

Gode tanker

Odd

Følg meg gjerne på facebook: https://www.facebook.com/grannolman/

og/eller bli min venn :-)            https://www.facebook.com/odd.grann.5?fref=ts

Skråblikk på us constitution.

 

Facebook-sensuren er et angrep på de demokratiske tanker som utviklet seg med både den amerikanske borgerettskamp og ikke minst den franske revolusjon, som også nådde Eidsvold i 1814. Opplysningstiden i Europa var en kamp mellom autoriteters hang til absolutt kontroll over enkeltmenneskene; konge, adel og kirke styrte alt. Det gjaldt også hvilken kunnskap og informasjon folket skulle få. Var de datidens «Facebook»? Kultureliten i Sentral-Europa ville ikke finne seg i det, og gikk til motangrep og spredde kunnskap gjennom kunst og kultur. Deres røde tråd var Toleranse, som betyr å være tålsom overfor annerledes tenkende. Den skarpeste pennen i denne kampen hadde trolig Francois Voltaire, som aldri sparte på kruttet. Han fikk flere fengselsopphold på grunn av det. Hans credo var: «Jeg er uenig i det du sier, men jeg vil til min dødsdag kjempe for din rett til å si det !» For meg er dette selve kjerneverdien i både demokrati og ytringsfrihet. Voltaire og mange tenkere og kunstnere brukte sine evner og vilje til å vise at de tålte å leve med makthaverne intoleranse, enn så lenge. Inntil de hadde fått formidlet nok kunnskap ut til folket. Da ble til revolusjon, frihet og demokrati. Storverket Encyclopedien ble veldig viktig som forståelig kunnskap (et sett står på Rød Herregård i Halden!). Frimureriet ble møteplass og formidler av kunnskapene. Alle som forsøkte og forsøker å overstyre folkets vilje med makt, vil alltid tape for demokrati og toleranse. Siden den gang har vi i Norge hatt det slik, bortsett fra et kort sensur-inngrep 1940-45. Dette er noe av bakgrunnen for de mange sterke reaksjoner på Facebooks sensur, med fjerning av et historisk bilde. Det ble en varselsskudd til oss alle da det ble øvet vold på ytringsfriheten. Det var nyttig at vi våknet i tide, for ytringsfrihet merker vi ikke at vi har før vi mister den !

«Oslo?.Vekker navnet glede? Nevn det ? og et kor av stemmer svarer straks at dette stedet er et sted hvor skoen klemmer !»

Slik begynner Andre Bjerke sitt store dikt til Oslos 1000 års jubileum i 1950.. og han fortsetter litt lenger ut: Grunnfast er ditt golde ry, ubeboelige by !» Den gang sto det 30 000 boligsøkere i kø, det er vel omtrent det samme i dag. Byen vokser med over 10 000 innbyggere pr år, og boligbyggingen holder ikke tritt med det. Betyr det at Andre Bjerke tok feil, nei da. Han skriver i det han forlater surprompen: «Så selvfølgelig har du rett at jeg tror du må ha urett !» Så følger hans poetiske hyllest av byen vår. Dette rant meg i hu da jeg i går, den sollyse onsdag tok meg et tur gjennom Slottsparken og beskuet byen fra Abelhaugen. For en fargerik by? på alle måter. Også slik en munter borger beskriver de fargerike Oslofolk: de tenker blått ? stemmer rødt ? vasker penger hvitt ? drikker gult og jobber svart» Han kunne ha føyd til «og snakker rart» - for du verden så mange dialekter og språk du hører når du slår et slag nedover Karl Johan. Og folk som kommer hit fra andre deler av landet, er tydelige på at de er bergensere fra Bergen ? trøndere fra Trøndelag ? nordlendinger er nordfra og sørlendinger sørfra. De er bevisst hvor de har sine røtter. Er Oslofolk det ? De er jo egentlig i mindretall i sin egen by, så kanskje de føler seg litt underlegne ?føler at folk fra Oslo ikke er like velsett overalt? Kanskje burde det være forståelig? Jeg har mer lyst til å oppfordre dere som er fra de mange flotte stedene rundt i landet å ha litt overbærenhet med oss som bor her ? de fleste av oss har også røtter andre steder.

Oslo er egentlig befolket av folk fra andre steder der de ikke vil eller kan bo, og har valgt denne byen som er usedvanlig vakker en sommerdag som dette?. ja om vinteren også. Det at vi alle trekker hit og blir er en kime til et fellesskap som vi som bor her kan få til å springe ut i det sjarmerende mangfold det utgjør ? og som er mye av grunnen til at vi bor her ? og innerst inne elsker denne byen. Det er det all grunn til. Vi kan gjøre som Andre Bjerke sier til slutt: «La oss svare dem som snakker ? vi vil dikte Oslo vakker !»

Min første selfie!
 

Gode tanker Odd

Følg meg gjerne på facebook: https://www.facebook.com/grannolman/

og eller bli min venn der: https://www.facebook.com/odd.grann.5

Da Rolv Wesenlund spilte hovedrollen i "Jeppe på Bjerget" hadde han en disputt med sin Nille, som omsider hadde fått vekket han langt ut på formiddagen. Hun spør i sin skarpe tunge:

"Nå, hva skal du gjøre i dag da Jeppe?", "I dag skal jeg gjøre ingenting!", "Men, du gjorde du jo i går også", "Ja, men jeg ble ikke ferdig!"

Alle vet hvordan det gikk med Jeppe, derfor kan denne replikkveksling være en påminnelse om at det å gjøre ingenting er meget risikabelt for vår helse, særlig for oss eldre.
Jeg har akkurat lest en undersøkelse som sier hva folk over 60 år bruker sin våkne tid til:  

9 timer (63%) til sedat aktivitet       

5 timer (32 %) til lett  fysisk aktivitet  

31 min (4%) til moderat fysisk aktivitet .  

1 min til høy fysisk aktivitet.  

                    
Jeg oversetter ordet sedat med «nesten lat». Det betyr at her har mange av oss mye ugjort som ikke bør foregå i godstolen eller sofaen. Det er ikke nødvendig å begynne på dyre treningsstudioer eller liknende. Man trenger heller ikke begynne å studere på full tid eller gå over Grønland. Det holder lenge med  å ta en tur utenfor din egen dør minst en halv time hver dag, slik at du blir litt varm. I tillegg en tilsvarende enkel utfordring for hodet, også en halv time per dag. Det kan gjerne være en kryssord, men slik at du må bruke hodet litt.  "Hovedstad i Norden på 4 bokstaver som slutter på o" er det ikke mye hjernetrim med. Du må opp en klasse, for eksempel "Hovedstad i Norden på 8 bokstaver. Slutter på n" er passelig stadium for hjernetrim med kryssord for de fleste.                                                  

 Lykke til !

Gode tanker

Odd

Følg meg gjerne på facebook: https://www.facebook.com/grannolman/?fref=ts

og/eller bli min venn:https://www.facebook.com/odd.grann.5?fref=ts
 

 
Hans Petter Jacobsen, programleder, Silje Sandmæl, forbrukeøkonom,

Wenche Frogn Sellæg, geriater og leder av Statens Seniorråd,

Odd Grann, grannolman og Lise Finkenhagen, matekspert.

Skal vi spare, bruke eller fordele arv på forskudd?

Hver fredag kl 10.03 kan du høre dette panelet som en del av programmet "Jacobsen"på Nrk p1+ (dab). Vi kommer sammen for å diskutere aktuelle saker. Første gang (denne sesongen) var temaet kjøpepress ved skolestart, som jeg var litt inne på i forrige blogg. I dag var det Arv som sto i fokus (link i bunn)

"Når skal vi begynne å snakke om arv?" var første spørsmål idag. Det passer jo egentlig aldri, kanskje mest fordi det kan bli litt ubehagelig hvis det ikke gjøres riktig. Det er klokt å ta fatt i det så tidlig som mulig, da er det enklere å få til et fredelig, pyntelig og rettferdig resultat. Jeg var så heldig at jeg hadde tatt med meg en sjekkliste om hva man bør tenke på, den heter "Før to blir en". Det var i Tenketanken på Bogstad vi lagde denne for 4-5 år siden.

Tenketanken på Bogstad består av tyve godt voksne mennesker, som fra 2009 til sist tirsdag har hatt 110 samvær, ofte med over 90% fremmøte. Formålet er å lære av hverandre om det å bli eldre og å beholde livskvaliteten. Vi kan trygt anbefale andre eldre å gjøre noe lignende . Det er både hyggelig og nyttig! To ganger i året har vi stormøte, hvor over et hundre voksne mennesker deltar og det gir alltid stor nytte, inspirasjon og motivasjon!

I dagens radioprogram var et par ungdommer intervjuet på forhånd, med spørsmål om foreldre og besteforeldre burde spinke og spare med tanke på at det skulle være noe igjen etter dem; eller om de skulle bruke det de hadde for å kunne slå seg litt løs på sine gamle dager. Piken syntes de burde nyte livet så mye de ønsker, mens gutten var litt mer restriktiv og huske at nye generasjoner kan trenge litt drahjelp. Han mente også at de eldre kan bli bedre i noe han omtalte som Forventningsstyring. Det er nok litt i seneste laget for min del, men jeg syns tanken er meget god og sender den videre til de av dere som er yngre. 

Den eneste historien jeg vet om angående forventning i forbindelse med arveoppgjør er denne: En meget rik mann hadde nettopp gått bort og de arveberettigede var samlet hos advokaten. Han leste opp testamentet der det sto, "Ingen av dere skal arve noe, for etter meg skal være ekte sorg!"

Kanskje noe brutalt, men han styrte ihvertfall forventningene til slutt ;-) 

Har dere lyst til å høre programmet er linken rett nedenfor og med dette ønsker jeg dere alle en riktig god helg!

Gode tanker

Odd

Link til programmet:  https://radio.nrk.no/serie/jacobsen/DMPO20017116/26-08-2016#t=57m8s

Vil du ha sjekklisten "før to blir en"? Send meg gjerne en mail på: oddgrann@gmail.com, kommenter under, på Facebook, eller send meg en Pm der, så skal jeg sørge for at du får den.

Følg meg gjerne på facebook: https://www.facebook.com/grannolman/?fref=ts

og eller bli min venn :-)   https://www.facebook.com/odd.grann.5?fref=ts

Bør skoleuniform innføres ?

I dag begynte NRK P1+ en ny programpost som heter «Generasjonspanelet» med Hans Petter Jacobsen som inspirerende leder. (Han er en positiv ringrev i NRK. Vel verdt å lytte på i programmet «Jacobsen», hverdager kl. 10.00.)

I «Generasjonspanelet» sitter jeg sammen med lege og tidligere statsråd, og nå leder av Statens Seniorråd, Wenche Frogn Sellæg og forbrukerøkonom i DnB Silje Sandmæl. Programmet kommer hver fredag kl. 10.05 og varer en time, med god musikk og Lise Finkenhagen med litt om mat.

Dagens tema var om ungdommen er utsatt for kjøpepress nå i forbindelse med skolestart. Silje Sandmæl hadde en ny rapport som sier at 6 av 10 foreldre føler kjøpepress. Det er liten geografisk forskjell i landet, men noe mer i byene eller ute i landet. Det er særlig merkbart for barne- og ungdomsskolens elever, og deres foreldre. Merkevarepresset begynner allerede i barnehagene. Det avtar i videregående skole, men finnes avgjort der også. Det er særlig klær og nytt elektronisk utstyr som skaper kjøpepress. Barna risikerer simpelthen å bli satt utenfor flokken hvis de ikke følger det som gjelder for tiden.

Panelet hadde ulike erfaringer, og var enige om at foreldre og skole har et spesielt ansvar. Det er viktig at barna tidlig lærer at ting koster og at egeninnsats er nødvendig for å få det man vil ha. Det finnes ingen undervisning i privatøkonomi i skolen i dag, samtidig som forbruket i samfunnet har gått rett til himmels. Barna kan vanskelig få noen økonomisk forståelse når de ikke får noe kunnskap, spesielt får lære at verdier er noe annet enn bare penger og priser. Økonomisk fornuft er dessuten noe som går i arv og foreldrene må passe på at de gode vaner pleies. Mange kjøper seg fri fra maset og tidspresset, men det gjør ikke barnas bevissthet om hva god økonomi er bedre. Foreldre må være gode eksempler.

Besteforeldre er også en part i dette. Hvis barn velger minste motstands vei så kan de gå direkte til besteforeldrene. Vi vil jo våre barnebarns beste og synes ikke noe om at de skal bli utstøtt fordi de ikke har ting. De skal selvsagt ikke gjøre noe uten foreldrenes viten og vilje, men i et samarbeide. Det er jo også sjelden at dagens barnebarn tar kontakt med besteforeldre om slike ting.

Jeg spurte et barnebarn på 16 og to jevngamle venner om de var utsatt for kjøpepress. De følte ikke at det var noe særlig av det, men de visste om noen skoler der det var langt verre. Det er viktig å ha riktig mobiltelefontype og noen merkeklær, men de følte ikke noe press, sa de. . Jeg spurte dem også om de hadde noen råd om hva vi kan gjøre med dette Vårt barnebarns svar var « De får innføre skoleuniform». Det er vel like usannsynlig at det for gjennomslag hos landets rektorer, som det en av dem har gjort i Telemark. Han har nedlagt forbud mot bruk av mobiltelefon på skolen.

Men hva kan gjøres for å snu denne utvikling ?

Jeg retter spørsmålet for dere: Merker dere noe til kjøpepress blant barn, barnebarn og venners barn ? Og har dere synspunkter på hva som kan gjøres for å redusere skadevirkningene ?

Vi skal på luften igjen neste fredag og jeg vil jo gjerne følge opp dette. Det gjør jeg ved først å spørre dere til råds. På forhånd takk for kommentarer (og likes :-) )

Gode tanker 

Odd

Følg meg gjerne på Facebook: https://www.facebook.com/grannolman/?fref=ts

og/eller bli min venn: https://www.facebook.com/odd.grann.5?fref=ts

Takk for  opplevelsen ?.

Som dere vet feiret Vera og jeg 59 års ekteskap den 17. august. Vi feiret sammen som vanlig og spiste kreps hjemme.

Det var både godt og hyggelig, men aldri har vi feiret med så mye oppmerksomhet og det takker vi varm for! Særlig for alle tankene den oppmerksomhet dere viste oss, ga meg. Det er jo bare fantastisk at vi får kontakt med hverandre på denne måten. Jeg farter rundt og holder foredrag overalt, jeg har jobbet verden rundt og hatt kontakt med folk av alle folkeslag, stand og rase, jeg har skrevet bøker og vært mye i aviser og blader, på TV og i radio ? men, aldri opplevd en kontakt med folk på samme måten som jeg nå opplever gjennom denne lille bloggen og på Facebook.
Jeg ser verdien i dette så tydelig, eller at mulighetene for kontakt er så store, fordi jeg daglig jobber med å få kontakt med aleneboende eldre, og særlig de ensomme blant dem. Tenk hvilken fantastisk endring på deres alenetilværelse det vil bli hvis de opplever en brøkdel av det jeg opplever med denne bloggen. Det er vel verdt å jobbe for at mange skal oppleve denne form for kontakt, mennesker imellom.  Jeg tror det er denne veien med kontakt mennesker imellom vi har mest å hente, rent helsemessig i dette merkelige samfunnet vi ser utvikle seg. Jeg får en merkelig assosiasjon etter denne opplevelsen, og den går tilbake til noen ord fra den engelske filosof, satiriker og forfatter Aldous Huxley, «Den medisinske forskning har gjort så store fremskritt at det praktisk talt ikke finnes friske mennesker lenger» skrev han.
Morsomt sagt, og det er nok riktig utfra at så mange flere sykdommer er definert og kjent. Man kan bli syk av mindre!                                

I 2014 oppførte Det Nye Teater Molieres komedie «Den innbilte syke», med ny tittel «Hypokonderen». En satire der Moliere som harselerer med legestanden 350 år før Huxley. Det kan virke som om utviklingen får flere innbilt syke tidligere og alvorlig syke senere. 
Jeg engasjerer meg ikke i denne problemstilling, men derimot i å gjøre det jeg kan for å holde meg så frisk jeg kan, så lenge jeg kan. Jeg kaller meg arbeidende pensjonist for å markere at det å være pensjonist er noe NAV tar seg av, men jeg vil ikke pensjonere hodet og heller ikke bena. En halvtimes mental og fysisk aktivitet hver dag er det råd (fra troverdige fagfolk) jeg følger, fordi jeg tror det øker sjansene for et langt liv, med god helse og godt humør.
Jeg møtte en kar som sa «Jeg har meldt meg på et av disse moderne treningsstudioer og betalt flere tusen kroner, uten å bli i bedre form» og tilføyde etter en kunstpause: «Kanskje det hjelper hvis jeg møter opp?

Jeg er ikke sikker på om det er nødvendig å betale tusenvis av kroner for å holde hodet og bena i aktivitet. Jeg tror de fleste kan gjøre det, der de er. Alderen er ingen hindring, men jo før du legger deg til den gode vanen med «en halv time» per dag, desto bedre får du det men, det må gjøres!
Jeg undrer meg ofte over hvorfor det er så vanskelig å komme i gang med noe som er så lett og så viktig ?   Det avgjørende er å gjøre det til en vane.

Husk å tøye ;-) 

Gode tanker

Odd

Følg meg gjerne på Facebook: https://www.facebook.com/grannolman/?fref=ts

og/eller blir min venn: https://www.facebook.com/odd.grann.5?fref=ts

«Ekteskapet er en vane?»

I dag har Vera og jeg vært gift i 59 år. Det blir billigere å feire i år enn neste år.*

Etter så lang tid sammen tillater jeg meg å hevde at ekteskap er en vanesak. Om det er blitt en god eller dårlig vane er det opp til partene å avgjøre. Det samme for varige samboerskap.

Ekteskapet starter med at man svever litt på en rosa sky, men også på himmelen kommer det urolig vær. Da er det godt å ha et noe mer solid fundament i livet enn rosa skyer.

Presten som viet Vera og meg 17. august 1957 i Frogner Kirke i Oslo, Asle Enger var en klok og god taler som også ble en venn. Han sa blant annet at vi ikke burde forsøke å forandre på hverandre, men gjøre oss selv best mulig for den andre. «Du Vera, kan gjøre det slik hjemme at Odd alltid gleder seg til å komme hjem, og du Odd kan te deg slik at hun gleder seg til at du kommer hjem.» (det var vanligere den gang at kun en jobbet utenfor hjemmet) Oppsummering etter 59 år med den oppskriften gir Vera et stort overskudd å ta av. Min arbeidsform har neppe medført at Vera alltid bare har gledet seg til at jeg kom hjem. Kanskje er det litt bedre nå, for nå er jeg jo mye mer hjemme. Skjønt det kan nok bli i meste laget, det også. Poenget er at det er jeg selv som avgjør dette, ikke ved det jeg sier, men gjennom min være- og handlemåte. Livet bør være slik at den enkelte får bruke sitt eget talent for å bli et best mulig gangs menneske, også for den annen part. Ord følger ofte tanke og i et ekteskap kan ikke to tenke likt, men tenke sammen.

Jeg har lært at dette ikke er lett, men hvem har sagt at livet skal være lett ? men, det blir lettere og godt å leve når man møter dagene med smørsiden opp. Den amerikanske gledespreder, skuespilleren Bob Hope sa: «Ekteskapet er som en hvilken som helst annen jobb. Det hjelper hvis man liker sjefen»

På en dag som i dag kan jeg erklære for alle at jeg liker Vera. Derfor liker jeg denne «jobben».

Underveis hit har jeg lært at det er enklere å finne veien, når man vet hvor man skal. For meg har det alltid vært hjem, selv om jeg har vært innom mange krokveier og møtt mange mennesker, mange store opplevelser, utfordringer, muligheter og snubletråder. Målet for mine vandringer har alltid vært hjem ? både det daglige og det evige.

Derfor passer det for meg på denne bryllupsdagen å hilse dere med Arnulf Øverlands dikt:

«Det er en lykke i livet, som ikke kan vendes til lede ? det at du gleder en annen det er den eneste glede. Det er sorg i verden, som ingen tårer kan lette - den at det var for sent da du skjønte dette. Ingen kan resten av tiden, stå ved en grav å klage. Døgnet har mange timer ? året har mange dager».

Vakker da og vakker nå :-) 

*Bryllupdagenes navn : 5 år: Tre, 10 år: Tinn, 15 år: Krystall, 25 år: Sølv, 30 år: Perle, 35 år: Korall, 40 år: Rubin, 45 år: Safir; 50 år: Gull, 55 år: Smaragd 60 år: Diamant, 65 år: Krondiamant, 70 år: Jern

59 år: ser ut til å være Pluto (?) 

«Jeg er for gammel til det?» er et uttrykk preget av alderisme. Det ordet betegner en diskriminerende holdning til eldre på grunn av alder, som både andre og eldre selv bruker. Så lenger man kan vurdere og si at «jeg er for gammel til det» er man ikke for gammel, er min påstand. Spørsmålet er ikke hvor gammel du er, men hvor du er gammel.

Hjernen blir ikke for gammel til å trenes, vi har den for at den skal brukes, hele livet. Den har godt av det også for å forebygge mentalt forfall.

Aktiviteter som er litt mentalt krevende er minst like viktig for vår helse som fysisk aktivitet. Alt med måte, riktignok. Det viktigste er at det skjer noe med hode og kropp hver dag, slik at vi merker det.

Rolv Wesenlunds rollefigur i Jeppe på Bjerget er ikke noe godt forbilde. Da Nille ut på formiddagen en dag spør Jeppe hva han skal gjøre i dag, er svaret: «I dag skal jeg gjøre ingenting !» - «Jamen, det gjorde du i går også » kommer det skarpt fra Nille. «Ja» svarer Jeppe «men jeg ble ikke ferdig». Det å gjøre ingenting er det minst kloke eldre kan drive med. Humor er lurere, fordi det er så godt for helsen, særlig hvis den også gir litt hjernetrim. Det kan bety å lære seg noe nytt, som erstatning for det rutinemessige. Å gjøre ting av gammel vane har ikke slik effekt på hjernen, som det å prøve noe nytt. Det må gjerne være en videreføring av noe man kan litt om fra før, for da går det å lære nytt mye lettere, sier hjerneforskerne. Det er en av grunnene til at jeg har begynt å blogge, så takk for at du er med på dette. Del gjerne denne bloggen. Alle vil ha godt av litt ny bruk av hjernecellene, hører jeg.

Vi blir født med rundt 120 milliarder hjerneceller og det antallet reduseres med alderen, men det er ikke noe problem, sier de. Vi danner nye nervefibre og kontaktpunkter mellom hjernecellene hele livet, spesielt når vi er aktive. Når vi lærer oss nye ferdigheter eller tar til oss ny teoretisk kunnskap, vokser nervefibrene og skaper nye kontakter mellom hjernecellene.

Modne hjerneceller kan ikke dele seg, og antallet reduseres etter hvert som vi bli eldre. Jeg har mistet over 20 % av mine underveis, det vil si rundt 25 milliarder hjerneceller, men det er ingen grunn til fortvilelse. Når jeg er aktiv, for eksempel ved å ha min egen blogg, være i kontakt med dere og få noen tilbakemeldinger, så er det en ny ferdighet som utvikler hjernen videre fordi det dannes nye kontakter mellom de hjernecellene som er igjen (ca. 100 milliarder) samtidig som cellene blir mer aktive med å sende signaler.

Det er som Ingrid Bergman sa» Alder er som å bestige et fjell. Man blir litt andpusten, men man får mye bedre utsikt».

Gode tanker

Odd

Følg meg gjerne på facebook: 

https://www.facebook.com/grannolman/

og/eller bli min venn :-) 

https://www.facebook.com/odd.grann.5?fref=ts